Korp. Brendefur

Da jeg kom hjem til den fantastiske Ålebyen, og så at det hadde snødd, fant jeg ut at det var en kjempeide å ta på meg langrennski og gå på ski rundt i nabolaget. Jeg har ikke gått på langrennski på to år. Minst. Enkelt og greit fordi jeg ikke kan fordra det. Det er to ting jeg er ekspert på når det kommer til bortoverski; den ene er selvfølgelig å falle på bisarre måter, den andre er å knekke bindingene. I løpet av den tiden jeg har hatt mine ski, har jeg vel hatt en 5-6 ulike bindinger på dem.

Slik går det stort sett.


Slik er stort sett stilen. (bortsett fra her gjør jeg en grimasje som ligner på et smil, dere får bare unnskylde) Langrennski er liksom for lette. Hva er vitsen med å subbe beina langs bakken når du like godt kan gå vanlig?


Ikke mobb meg for at jeg ser ut som en mann uten sminke. Dette er vel etter fall nr. 7391.

Da har vi hvertfall fått konstantert at det å vingle rundt på ski i nabolaget ikke var noen god ide likevel. Akk, tenk på alle folkene som sikkert satt og så på meg! Jeg kan sikkert ikke vise meg offentlig på en stund nå.