Frisørskrekk
Jeg har frisørskrekk. Det er sjeldent noe jeg gruer meg mer til. Men nå var altså tiden kommet for å trimme høystakken. Sammen med pappa tok jeg turen til frisøren. Vi ble tatt imot med en gang, og en av damene som jobbet der så granskende på meg, plasserte meg i en stol og spurte meg ganske alvorlig ''har du bestemt deg hvilken frisyre du vil ha i dag da? Vil du se litt i en av frisyre-bøkene?''. Litt ille til mote unnskyldte jeg meg med at jeg bare ville ha en liten stuss. ''Er du sikker? Heeelt sikker?'' fortsatte hun, og jeg fikk følelsen av å være med i Vil du bli Millionær eller noe, med en vert som prøvde å antyde at jeg svarte feil. Etter at jeg hadde forsikret henne om at jeg faktisk bare ville bli kvitt de slitte tuppene mine, begynte hun å ta en masse på håret mitt. Så fikk hun en del andre til å komme og ta en masse på håret mitt. Greit nok at vanlige folk syns det er fascinerende med korketrekkere, men for frisører bør det ikke være slikt et fenomen.
Etter vask og sånt begynte hun å stusse. Det gikk egentlig veldig fort og greit. Men; så kom det jeg virkelig gruet meg til. ''Hva vil du gjøre med luggen din da?''. Jeg hadde mest lyst å skrike ut at jeg ikke ville gjøre noe som helst med den, ikke røre den en gang. Det slår aldri feil, frisørene får meg alltid til å se ut som et maltraktert muldyr hvis de prøver seg på luggen min. Jeg foretrekker å klippe den selv. Rett før jeg skulle åpne munnen å si at jeg helst ikke ville ha noe gjort med den, kom en bønsj andre frisører og stilte seg rundt meg. Nok en gang fikk jeg følelsen av å være med på ett eller annet innpåslitende show, med kameraer og mikrofoner trykt opp i trynet. Samtlige så forventningsfulle på meg. Frisøren min begynte å demonstrere ulike ting vi kunne gjøre med luggen min. Med en stor, stor klump i halsen presset jeg frem at hun sikkert kunne stusse den bittelitt da.. Da var det gjort. I superfart hadde hun fønet og gattet luggen min slik at jeg så ut som et pinnsvin og begynt å klippe. Alt gikk så fort at jeg ikke rakk å protestere, og hendene mine satt fast under den store svarte kappen som fungerer som en tvangstrøye. Jeg protesterte. Det var blitt alt for kort allerede. Hun så temmelig fornærmet ut. Jeg prøvde å virke overbevisende når jeg sa at jeg syns det var fint slik, men hun fortsatte å mase og spør om jeg ikke ville ha den litt kortere.
Jeg ser ut som om noen har satt en panne på hodet mitt og klippet etter den. Luggen slutter mitt på pannen. Gawd, nå er det hvertfall en måned til jeg kan vise meg offentlig igjen. ALDRI igjen sier jeg bare. Ahh.. Det forfengelige i meg tok nesten overhånd og jeg ville sette meg ned å tute i all offentlighet.
Heldigvis lå frisøren vegg i vegg med en bilforretning, så som trøst fikk jeg sitte 15 min i en fancy Hummer. Jeg elsker slike biler.
