Ekspedisjon Huldreheimen
Etter Lasse Olsen leiren fikk jeg ikke så alt for mange late dager hjemme før jeg dro ut på ny tur. Denne gangen var det telttur i Huldreheimen som var planen.
Jeg tok buss til Åndalsnes, men derfra skulle jeg ta tog, noe jeg egentlig gledet meg ganske mye til. Har aldri tatt tog i Norge før. Sekken min var derimot passe stor, og toget temmelig fullt, så hadde store problemer med å finne plass til den. Også hadde ei kjerring tatt setet mitt. Så jeg måtte ta noen andres sete igjen, og sitte med sekken mellom beina. Så langt ganske greit. Endelig kunne jeg slappe av litt, lese i boken min og bare nyte togturen. Men nei. Jeg hadde havnet på et sightseeing-tog, med veldig høyt volum på høytalerne sine. For å toppe det hele var det tidenes mest skjærende og pipete damestemme som snakket. Først på norsk, så på engelsk, og så snakket en mann på tysk. Jeg har kjørt strekningen Åndalsnes-Lesja minst 500 ganger, og sightseeing der var noe av det siste jeg trengte. (for ikke snakke om noe av det siste jeg ville. Holdt på å fly i taket) IPod kunne heller ikke overdøve ulydene, og turen varte i to timer. Hadde toget vært et vanlig tog, hadde det tatt en time, men så klart måtte vi få med oss alle vidunderverkene på veien, så det rygget frem og tilbake og kjørte med en gjennomsnittsfart på 40 km/t, noe som er i treigeste laget for et tog. I ren desperasjon var jeg en av de første som ramlet ut av toget når det stoppet, sjeleglad for at den turen var over.
Men så er det jo slik med tog at de har tendenser til å være forsinket. Jeg og mine medpassasjerer fikk oss derfor litt over en time ekstra venting, med regn. (Er selvfølgelig meldt regn alle dagene jeg skal være borte)
Det andre toget kom omsider, og jeg var en liten stund redd for at det også skulle tvangsguide meg gjennom alle steiner og trærs historie. Heldigvis var dette et vanlig tog, og min eneste irritasjon var en guttunge som satt rett ovenfor midtgangen. Jeg hadde havnet i en vog stappfull med trøndere, og nesten alle hadde på seg gule skjorter eller gensere. Sært. Gutten ville ikke holde munn, og han hadde nesten like lys og pipete stemme som høytalerdamen på det andre toget. Trodde jeg skulle bli sprø. Takk og lov for metall, iPod og koselige toalett.
Vel fremme i Lillehammer møtte jeg Morten, og vi gikk og fant en buss som gikk til Forset. Fra Forset måtte vi finne veien selv, og etter litt spørring her og der, fant vi ut hvor vi skulle gå - og at det var en 3-4 mil asfaltert oppoverbakke. Yay. Da var det bare en ting å gjøre, og det var å prøve å haike. Det gikk ikke særlig bra. Under en av pausene våres, kjørte en familie forbi, og de syntes så synd på oss at de stoppet og tok oss på. De var skikkelig hyggelige. De kjørte oss helt opp, og etter en kjapp matbit på en liten kiosk der, trasket vi innover fjellet på jakt etter teltplass.
Var stort sett vått og ikke særlig bra for telt, og hele stedet hadde en overpopulason med mygg. Fant til slutt en ok plass, og etter litt styr fikk vi opp teltet.
Selvfølgelig måtte jeg ha litt mer uflaks, så jeg fikk ett myggstikk på øyenlokket, ett kleggstikk rett over øyenlokket og midt på natten fikk jeg søren meg det ett kleggstikk rett under øyet. Alt på samme øye, og det hovnet opp som pokker. Jeg så ut som ringeren i Notre Dame, bare at jeg manglet pukkelen på ryggen. Skikkelig lekkert! Myggdyr kan gå og dø.
Første dagen satt vi stort sett bare i teltet og surret, spilte kort, ørte på musikk og pratet. Var liksom ikke så mye annet å gjøre, da det pissregnet ute. Stoooore dråper haglet konstant mot teltduken og presenningen vi hadde spent opp over teltet. På et tidspunkt haglet det også. Men det var ikke kjedelig, tiden gikk forbausende fort.
Dag to var vi mer ute, da var det tross alt noen timer med opphold spredt utover dagen. Jeg så fortsatt ut som en misshandlet teletubbie, men ettersom det var enkelt å unngå speil i skogen, tenkte jeg ikke så mye over det. Merkelig hvor fort man blir vant til å ha et defekt øye. Vi var mest nede med elven, fikset vann og var på oppdagelsesferd. Jeg elsker den fredlige og primitive måten å leve på. Å måtte hente vann, stelle seg ved elven, springe rundt i sauen i pysjen og alt for store sko.. Det har sin egen sjarm.
Dag tre var hjemreise dag. Vi rev ned leiren, fikk litt flere myggstikk og la i vei tilbake. Nå var det bare å skaffe seg haik ned fra fjellet. Vi var heldige igjen (jeg tror det er Morten sin karma, alle lykketreffene hadde aldri skjedd om det bare var meg) en av de som jobbet på den lille kroa skulle helt til Lillehammer samtidig som oss, så da slapp vi attpåtil å ta buss fra Forset. Dette igjen førte til at vi hadde ganske god tid på oss i Lillehammer, så vi fikk gått og kjøpt oss noe skikkelig mat (man kan bli litt lei av suppe og drytec) Etter dette var det ventetjeneste på perrongen, etterfulgt av avskjed. Jeg er ikke særlig glad i å si hadet til folk, og når jeg vet at jeg ikke kommer til å se dem på en stund, er hele greia direkte deprimerende.
Når jeg var blitt alene, hadde jeg en time til gode før mitt tog gikk. Jeg satte meg en avsides plass og fortapte meg i boken min, helt til jeg så at jeg bare hadde 100 sider igjen. Og det holder rett og slett ikke for turen hjem. Med springmarsj-fart vraltet jeg opp til Lillehammer sentrum igjen, mens jeg prøvde å finne en bokhandel og samtidig unngå å meie ned folk med sekken min. Multitasking. Den første bokhandelen hadde et sjokkerende dårlig utvalg i engelske bøker, og det samme med bokhandel nr. 2. Fant heldigvis Slumdog Millionaire på engelsk der, så tok den. De hadde også tidenes treigeste ekspeditrise, hun var treigere enn et gjennomsnittlig kommunestyre. Når han endelig var ferdig, hadde jeg virkelig dårlig tid, så da ble det full spurt gjennom gågaten og ned til stasjonen, i den grad det var mulig. Folk glodde og kommenterte, så det er tydeligvis ikke så ofte folk der nede ser sunnmøringer med bobleøye, overdimensjonert tursekk med dilldall på, shorts, stripete sokker og røde tursko løpe som en gangsperrebefengt struts bortover gatene.
Togturen fra Lillehammer til Dombås var HÆRLIG. Stille tog, nammenam og en hysterisk morsom bok. Ting kunne ikke blitt bedre. Idyllen ble ødelagt av at jeg måtte bytte til sightseeing-toget igjen, og helvete var i gang for to timer. Etter en middels behagelig busstur fra Åndalsnes til moa var jeg endelig hjemme. Dusj. Mat. SENG!!!
