Korp. Brendefur

Marthes mening on diverse ting

Engelske kadetter:

Engelskmennene har et helt annet militært system enn oss, noe som først var veldig uvant. Det kan de bli kadetter allerede når de er 12 år, i motsetning til her i Norge hvor du må være 16. I tillegg er de MANGE flere enn oss, og de har både combined cadet force, air cadets, sea cadets and marine cadets (jeg tok ikke helt forskjellen mellom de to sistnevnte, men) En del av dem har også kadett-greiene som en slags etter skolen greie, akkurat som at vi har fotball. Selvfølgelig har jo du også de som går på videregående skoler som Welbeck, som er en militær skole for de som en gang i fremtiden skal bli offiserer.

Det at mange av dem var såpass unge (og den idiotiske måten deres å marsjere på) gjorde at jeg ikke tok så mye av det seriøst. Noen av dem så ut som de var kommet rett fra barnehagen, de var BITTESMÅ! Så små at de fortsatt var på det stadiet der du måtte lære dem at de ikke skulle putte ting i munnen. Jeg visste ikke at det fantes så små uniformer en gang. Jeg hadde aldri tatt en knøtt med vinkler alvorlig. Hadde en av dem kommet for å kommandere meg hadde jeg bare knekt sammen av latterkrampe.

Stakkarsdama/ ma'am:

Var lederen til Cayman Island-folket. Hun snakket saktere enn folk i slow motion på tv, og var alltid veldig forsiktig og stod med foldede hender. Også snorket hun som ei purke. Hun introduserte seg selv som kaptein, og jeg måtte kvele et latterbrøl. Kaptein?! Det der? Neppe. Hun hadde aldri hatt noe som helst med militæret å gjøre, og hadde heller aldri rørt et våpen. (siterer: Er.. So this is the trigger, and I pull it like this..?) Hun gikk karene på nervene og. Ikke kunne hun kle seg skikkelig I uniformen heller, alt av lommer var åpent, ting hang ut osv. Og hun trodde Julian var homofil og ville bli designer fordi han kledde seg så bra, og hun syns jeg var et typisk tilfelle av bad-taste.

Klespoker/Truth or dare

Mens vi var på St. Martins Plain Camp, måtte vi jo ha noe å gjøre på om kveldene, og kortspill ble en vvanelig syssel. Mest populær ble klespoker, men siden vi var på militært område, og engelskmennene er i tillegg veldig pirkete på gutte -og jentelus, samt blotting av diverse kroppsdeler, ble det liksom til at vi ikke kom så veldig langt med det. Så i stedet for å strippe, fikk vi spørsmålet truth or dare? Dette ble etter hvert veldig populært, og til slutt var det både engelske og canadiske kadetter som var med. Noe av det folk måtte gjøre var:

-          Gimp måtte få nummeret til leirens mest irriterende fjortisbærte, samt kysse henne. Han gjorde det ikke, men fikk god mosjon av å løpe i panikk rundt leiren.

-          Jeg måtte gå inn i ett stappfullt rom og rope ''Hey! Everybody, everybody!'' og få oppmerksomheten deres, før jeg bare sa ''Nææh, det var ikke noe'' og gikk ut igjen. Ganske pinlig enegntlig. Jeg måtte også hinke rundt i rommet å si ''Ej lika det bakfrå''

-          Richard måtte, i beste hooligan-stil, også løpe inn på det stappfulle rommet og rope ''I love norwegiaaaaans!''

-          En av de canadiske guttene, måtte ta med seg videokamera og finne en random liten fatkid, som han uten å si noe, måtte filme på en vennskalpelig måte i 1 min.

-          Christina måtte legge seg på ryggen på et biljardbord å synge og lage sex-lyder.

-          Shemina måtte kysse alle rundt bordet, samt løpe rundt i det fulle rommet og rope ''SHARK! IT?S A SHAAARK!''

-          Vanessa måtte danse på bordet

-          OSV..!

Alt i alt var det mye rart vi måtte gjøre, og mange sannheter som kom frem. Kartlegging av hvem som likte hvem osv var en helt essensiall del av opplegget, og det ble også mange rare sannheter om fantasier.

 

Høflighet

Engelskemennene var veldig høflige, og de første engelskmennene vi hadde, bannet nesten ikke i det hele tatt. Hvis de gjorde det, sa de ting som ''oh, sugar!''. Skikkelig hardcore ordbruk her altså. Jeg fikk kjeft fordi en av de engelske befalene hørte meg si ''what the fuck?''. Ellers var syntes de engelske at det var morsomt at vi også i Norge sier wtf, lol osv. Det hadde de ikke trodd om oss. En annen artig ting var jo det at alle sammen spillte THE GAME og gul bil, men det har ikke noe med denne saken å gjøre. Tenkte bare jeg skulle nevne det. Men altså, for første gang i mitt liv har jeg kalt noen sir. Det tok en stund før jeg klarte det, og hvis jeg ikke tenkte over det, glemte jeg hele sir-greia. Jeg fikk også skremmende tendenser til å legge til ''please'' på slutten av spørsmål. Engelskmennene som var med oss den andre uken, bannet heldigvis litt mer. Jeg ble så glad da en av dem den første dagen kom med an lang frase mindre pene ord, at jeg instinktivt ga ham en klem. Det er ikke noe jeg vanligvis gjør med folk jeg har kjent i 2 minutter.

  

Marthe kommer til å savne:	Marthe kommer ikke til å savne:
-          Folkene	-          Engelsk marsj
-          Bananamilk	-          Engelske matpakker og messe-mat
-          Appelisinsaft	-          Den engelske riflen
-          Engelsk /England generelt	-          Guider
-          London

  Det er sikkert en hel del jeg har glemt nå, og det dere har fått vite, er bare overfladisk. Jeg er på side 17 i Word nå, med skriftstørrelse 11. Kunne garantert dradd det ut til 30 (minst). Så kunne jeg dradd det ut enda lenger ved å legge inn masse personlig klissklass, men det hadde jeg aldri orket, og heller aldri publisert. Tviler på at dere leste alt, men hvis dere gorde det, så grattulerer! Du har nå lest over 10 058 ord.