Over the pond and back again, part 1
International Army Cadet Exchange 2009 England... Hvor skal jeg begynne?! Det er den der følelsen av at du har vært der i evigheter, samtidig som det har gått sjokkerende fort. Tror jeg bare skal ta å begynne på begynnelsen. Warning; dette blir langt. Kjempelangt.
Dag 1:
Nå skulle lille Marthe ut på langtur for aller første gang alene, hvert fall med fly. Vigra Lufthavn er en bitteliten flyplass, så å finne frem var ikke noe problem. Min største frykt var sikkerhetskontrollen, jeg er alltid redd for å bli stoppet, men jeg gikk gjennom uten problemer. Men altså, fly. Jeg elsker fly. Til min store glede hadde jeg attpåtil fått vindusplass rett bak vingen, og mine sidemenn var av rasen forretningsmenn, og de er den beste typen å havne med. De gjør stort sett ingenting ut av seg, det værste som kan skje er at de smatter eller snorker. Jeg satt med trynet presset inntil vinduet, og var ellers skremmende energisk så tidlig på morgenen. Holdt følge med hvor vi var helt til vi fløy over noen skyer et sted over Stryn. Da så jeg ikke noe mer til bakken før vi var over Lillehammer. De to herremannene vedsidenav meg sov.
Vel fremme på Gardemoen diltet jeg etter alle andre til bagasjesnurresaken. Her var også en god del soldater fra telemarksbataljonen, og jeg tenkte at det å stille seg opp som en random å glo, ville være et fin måte å fordrive ventetiden på. Bagen min kom (såklart) sist, og jeg ble underholdning for andre ventende mens jeg prøvde å finne en smart måte å få den med meg på. Den er nemlig hakket for tung for mine muskler. Etter en del testing, feiling, rundsnurrer og andre akrobatiske bevegelser, fant jeg ut at jeg kunne gjøre den om til ryggsekk. Slike bagger burde hatt en bruksanvisning.
Etter litt fomling fant jeg til slutt frem til hotellet, og jeg var uten tvil den første som kom. Jeg var der i 10-11 tiden, og oppmøte var ikke før klokken 5. Det ble ventetjeneste på G. Sååå... Hva finner man på når man er alene på et hotell i litt for mange timer?
Aktivitet 1: Lese bok. Den boken jeg hadde for hånd var ''A shoppaholic ties the knot'', og det er ikke akkurat min type bok. Gikk fort lei av den.
Aktivitet 2: Snakke i telefon. Finfint fritidsyssel i et par timer.
Aktivitet 3: Leke mafia, og spionere ut vinduet i beste Bond-stil. Senga fungerte som HQ og ble arena for noen heftige rundkaster. Oh yeah...
Aktivitet 4: Finne ut hvordan man får lys på rommet. Enda et fenomen som burde hatt en bruksanvisning.
Aktivitet 5: Gå tur. Hvor i all verden går man tur i det området jeg var?! Endte med at jeg surret fra hotell til hotell, iPod på full guffe, mens jeg uanende sang med.
Aktivitet 6: Prøve å drikke milkshake på tom mage uten å bli alt for kvalm.
Aktivitet 7: Fortsette spionkarrieren.
Aktivitet 8: Telle sekunder
Min dag sålangt i korte trekk. Klokken ble endelig 5, og jeg gikk for å møte de andre. Takket være mine spionevner visste jeg allerede hvem av de voksene som var reiselederen min, men hvem av ungdommene som var Julian hadde jeg ikke den ringe anelse om. Vi ble briefet litt om opplegget, hvordan ting hadde gått til osv, før vi fikk vite hvem som var hvem. Etter litt småprat innad i gruppene gikk vi for å få oss noe mat (veldig påtide i følge magen min). Ble en fin kveld med hyggelige folk.
Dag 2:
Etter frokost pakket vi sakene våres og gjorde oss klare til å dra. Gruppene som skulle til Canada og Tyskland hadde dratt av gårde lenge før vi stod opp, så det var bare oss igjen. Flyturen denne gangen var ikke like gøy, vi satt spredt utover alle sammen, og jeg satt på et sete ved midtgangen. Jeg havnet ikke med pent dresserte businiessmenn denne gangen, men en mor og en unge. Nok en gang; takk og lov for mp3'er.
Etter mye flykø på Heathrow kunne vi endelig lande, og etter enda mer kø kunne vi parkere. Så ble det passjekking, køvandring og flyplassorientering, før vi kunne å å finne bagasjen min. Såklart måtte vi vente på bagasjen min denne gangen og. Når all bagasjen var på plass, fortsatte vi mot mottaksområdet. Jeg følte det nesten som at vi som tusset av gårde nedlesset i bagasje var til utstilling. Det var et inngjerdet område hvor vi skulle gå, og på andre siden stod det masser av mennesker med skilt i hendene. Så det er slik slikt foregår i virkeligheten. Personene som holdt skilt så ikke halvparten så blide ut som de du ser på film. Vi fant etter hvert vår skiltmann, en liten rund kar med et ark der det stod ''Army Cadet Exchange''. Rett etterpå ble vi introdusert for kadettene fra Cayman Islands, to hyggelige jenter. Bagasjen våres ble stablet inn i en bil, før vi dro for å møte Australierene. De kom etter en liten stund, og da var det å kjøre en time (minst) til leir. Her møtte vi tyskerne samt fire engelske Welback-studenter. (De var en slags mellomting mellom kadetter og menige så vidt jeg skjønnte det)
Alle virket hvertfall kjempekoselige, og det tok ikke lang tid før isen var brutt. Senere ut på kvelden ble det enda mer briefing og orientering, før vi fikk fritid.
Dag 3:
Det var en passe lang kjøretur til RIAT, i overkant av to timer. RIAT står for Royal International Air Tattoo, og er et stort flyshow. For ekstra steming regnet det friskt store deler av dagen. Å se flyene i luften var bare utrolig, RIAT anbefales på det sterkeste. Norge stillte med f-16, men de var bare til utstilling.
Såklart var der ikke bare fly å se på, men også ulike våpen, stander, souvenirbutikker og alt det andre som gror frem på slike plasser. En av de mer spesielle tingene vi fant, var en 7 mannssykkel. Denne måtte såklart prøves, og vi var akkurat mange nok. Særeste sykkelopplevelsen jeg noen gang har hatt, men utrolig morsomt. På sykkelen hadde de også en større versjon av Fenr. Jankov. Tenk det! Jankov har utenlandske brødre!
En av de andre tingene vi fikk gjøre, var å komme om bord i et Merlin-helikopter. Jeg og Josh fikk i oppdrag å spør om vi fikk komme om bord;
Josh: Can we come aboard and have a look?
Vakt: Are you air cadets?
Marthe: (før hodet hadde oversatt det vakten sa til norsk) Yes!
Vi var jo ikke air cadets, men det gikk greit likevel. Vi fikk komme ombrd, se på ting og fikk forklart hvordan enkelte av de mange fascinerende knappene i cocpiten fungetre.
Vi prøvde også en karusell, av typen som snurrer rundt, og rundt og rundt. Jeg prøvde å filme underveis, men resutatet ble bare at det føltes ut som jeg hadde fått en seriøs nakkesleng.
Etter mangfoldige timer trasking var det på tide å dra tilbake til bildene. Ettersom både jeg og Julian hadde gitt matpakkene våres til Rainer, var jeg temmelig sulten. Gleden var stor når jeg fikk min rasjon tilbake, men dog kortvarig. Innhold i bolle-tingen: tunfisk. Æsj. Jeg har smakt tunfisk for første og siste gang. Engelskmennene fikk meg til å smake, det var vemmelig. Det andre som var oppi var potetgull (nok et ÆSJ) pære, en eller annen rar drikk og kjeks. Spiste de tre sistnevnte. På vei tilbake stoppet vi for middag, og vi endte på burgerking. Maten der smakte akkurat slik som utedasser lukter, med andre ord kjørte jeg ''stapp i deg og svelg''-taktikk, og prøvde å skylle ned så godt jeg kunne med brus.
På kvelden spillte vi fotball inne, helt til ballen døde på mystisk vis. Den trillet med et uhell inn på befalenes rom og under en seng, vi snek oss etter for å redde den, men da vi dro den frem, var det en stor ridft i den. Den fungerte siden som frisbee. Senere endte jeg ute på en benk med tyskerne. Vi snakket om alt og ingenting, og hadde det ganske gøy.
Dag 4:
Et lite stykke å kjøre hit og, men det var fort unnagjort. Ettersom vi skulle være der i dag, ville jo såklart alle andre også være der. Masse, masse folk, og jeg var ikke glad for å se noen av dem. Vi varmet opp med en liten karusell som snurret, før vi sprang rett til Saw- the ride. Der ble vi stående i 2-3 timer. Ikke særlig gøy, men det er jo hva man gjør det til. Vi hadde stort sett noe å preike om, og selve turen var definitivt verdt ventingen! Råeste berg og dalbanen noen sinne! Må innrømme jeg ble litt skeptisk da Jan, som satt vedsidenav meg, begynte å klage over at han var innmari nødt på do. Han hadde drukket minst 2 liter cola i køen. Nå satt han der ''I have to peeeeeeeeeeeeeeeee!''. Da karusellen stoppet og han utbrøyt ''oh, my pants!'' trodde jeg et øyeblikk at han faktisk gjorde i buksa. Det gjorde han heldigvis ikke, men det var springmarsj til nærmeste toalett.
Så ble det tømmerstokker, mat og løping hit og dit, før de andre bestemte seg for å ta en stor skummel sak av en karusell. Jeg og Jan stod over den. I stedet testet vi ut sånne vannringer og en annen stor vannkarusell. Ble rimelig gjennomvåt av sistnevnte.
På kvelden hadde vi penny-krig ute. Såklart ble den, som alt annet, startet av Norge. Vi hadde et lite mål i løpet av turen, og det var at Julian skulle lære seg å ha dt gøy med helt enkle ting. Han hadde allerede prøvd med små plastbiter og lignende, men tror det var pennyer og andre småmynter som ble favoritten. Vi prøvde å balansere dem på ulike måter, før vi fant ut at det var mye morsommere å knipse dem på hverandre. De andre nasjonene kom raskt med i leken. Utover det ble det veggklating og diverse tulling. Vi hadde også vårt første møte med alminnelige engelske kadetter. De var bittesmå! I England kan du bli med fra og med fylte 12 år.. De holdt på mye med SLO (Sluttet orden) men jeg ble ikke særlig imponert.
Dag 5:
Dette var nok dagen med mest kjøring. Vi kjørte først til Sandhurst, som er Britenes offiserskole. Her hørte vi først på to foredrag, ett om hvordan den britiske hæren er bygd opp, og ett der en ung offiser fortalte om hvordan det var å være i utenlandstjeneste. Vi fikk se både bilder og film, veldig interessant. Etter dett ble vi vist litt rundt. Stedet var gigantisk. Så var det tea-time... Whoho, vi fikk spise lunsj i offisermessen! Den var skikkelig fin, og med mange matdisker med folk som stod å la maten på fatet for deg. Snakker vi luksus?
Etter dette var det en kort tur bort til Frimley Park, som er kadettenes hovedkvarter. Her var kadetter fra Canada og England/Skottland også. Vi fikk se litt på dem, før vi fikk muligheten til å snakke med dem. Jeg og Julian fant en skikkelig kul skotte. Han var så stereotypisk man kan få det, han hette til og med MacDonald, og hadde tøffeste hodeplagget av alle. Har null anelse om hvordan jeg kan beskrive det, men han hadde hvertfall dusk og fjær. Etter dette ble vi vist litt rundt i hovedhuset, før det var tilbake til bilene og kjøre til Bristol.
For første gang så langt på turen, sovnet jeg i bilen. Var bare for en liten stund, men likevel. Drømte skikkelig sært, drømmen handlet om at Julian var skikkelig happy for at han klarte å sutte på storetærne sine. Overlykkelig satt han i yogastilling og prøvde å få meg og Rainer til å gjøre det samme. Øh... jah.
Vi skulle overnatte to netter på HMS Bristol, et gammelt krigsskip. Vårt opphold der startet med tidenes beste informasjonsfilm. Hadde store problemer med å holde meg fra å brøle ut i latter. Skuespillet! Oppsettet! Effektene! Det var så episk dårlig. Alle informasonsfilmer burde være slik.
Tiden på kvelden ble brukt på spillrommet, og det var egentlig ganske gøy. Jeg fikk smake bananamilk, noe som var sjokkerende nam. Banan + melk= ushj..? var min første tanke, men etter heftige motargument fra både det engelske og tyske hold, turte jeg å smake. Det var faktisk godt, og det var bare jentene som fikk det. Mohaha.
Dag 6:
Først tok vi en båt som gikk litt rundt havnene. Masse militærskip! Vi fikk også se en amerikansk ubåt. Dagens første besøk gikk til Mary Rose, et eldgammelt skip (fra 1500-tallet om jeg ikke tar helt feil) Det var ganske gøy, mange utstillinger om bord, og ikke minst et veldig fint skip!
Etetr det var vi på HMS Warrior. Her gikk kameraet mitt tom for batteri, og febrislk begynte jeg å knipse løs med moblien. Det ble bare for stressende å ikke ta bilder. Vi trasket egentlig ganske raskt gjennom Warrior, utolmodige etter å få gå løs på aktivitetssenteret.
Det fikk vi gå fritt bittelitt, før vi fikk se en fiksjonsfilm om den britiske marinen. Nok en gang hadde jeg problemer med å holde meg seriøs, selv om det ikke var halvparten så ille som introfilmen til HMS Bristol. Tror ikke egentlig noen kan toppe den, den var bare for bra. Etter dette fikk vi gå fritt igjen, og Jeg og Julian hastet bort til skytespillene som abstinensvrak. Å ''skyte''å en dataskjerm hjalp ikke så veldig mye, men bittebitte litt. (Ok, nå lyger jeg, det gjorde bare skytetrangen verre) Vi surret litt rundt og prøvde ting, før jeg, Julian og de australske guttene bestemte oss for å klatre. Sa da stod vi der da, i en kø stappet med knøtter. Men klatringen var gøy da, var helt skjelven i hendene etterpå. Jeg kom meg til toppen to ganger, før jeg fikk en vegg som var nærmest klin umulig. Jeg var i alle fall ikke lang nok til å klare den.
Slik aktivitet gav mersmak, så vi hastet bort til neste klatrevegg/sparkeputer. Julian og de andre gikk på veggen, mens jeg og Gimp tok sparkeputene. Det var bare en ting jeg ikke hadde tenkt på før jeg begynte, og det var at jeg hadde på meg en seggebukse i dongeri. Gjett hvem som klarte å revne opp hele skrittet sitt? Joda, var meg det. Skikkelig kult, med tanke på at det fremdeles var noen timer til vi skull e tilbake til HMS Bristol.
Siste besøk i dag ble på en ubåt. Her ble vi vist litt rundt, før vi fikk gå å surre slik vi ville på aktivitetsenter, museum og souvenirsjapper. Det var her Jahk fikk sitt kallenavn, Gimp. Han visste ikke hva en gimpsuit var, noe de engelske syntes var ustyrtelig morsomt.
Engelske: Haha! He doesn't knowwhat a gimp is!Marthe: Er.. What is a gimp?Jeg visste det altså heller ikke, men burde ha skjønt at jeg burde ha holdt munn. For en liten stund var jeg mrs. Gimp, og vi ble viet i bussen. Heldigvis kom jeg unna ganske lett, men Jahk forble Gimp, og vil nok alltid huskes som Gimp. For de av dere som heller ikke vet hva en gimp suit er, så er dette hva wikipedia har å si om saken:
'' gimp-suit er et fetisjistisk plagg som er ment å dekke hele kroppen fullstendig (også hender og føtter), og for å være ekstremt tettsittende. Den har ofte en fastsydd hette; hvis ikke vil man også ha på seg en bondage-hette eller gimp-maske. Navnet kommer fra sammenhengen med gimps.Den kan være laget av gummi, PVC, spandex, darlex eller lær, men lær (som ikke er så tøyelig) er ikke like tettsittende som de andre stoffene.
Gimp-suiten kan bl.a. sees i filmen Pulp Fiction.''
Sitat:
- No, no! Don't beat Gimp! He enjoys it too much!
Mens vi er inne på kallenavn, det var en del som fikk de;
Jan - Big Man
Julian - Poser
Josh (aus) - 7-elleven
Phillip - Wanky P
Ma'am - Stakkarsdama
James - Lily
Meg - Hompelini
På kvelden skulle vi egentlig på bowling, men det var alt for lang kø til det. Så da stakk vi på et sånt lokalt tivoli i stedet. Var gøy det, alle sprang som tullinger mellom karusellene.
Dag 7:
Dagen startet med en omvisning på flymuseum. Det var ganske interessant, og vi fant et samband som lignet på AN/PRC-77, bare at det så mer moderne ut. Tenk det, det er ikke bare Norge som har det sambandet på museum, britene har for å toppe det en nyere versjon utstilt. For de av dere som ikke vet det, så er AN/PRC-77 fortsatt standard samband for de norske hv-ungdommene.
En annen artig ting de hadde der, var en vegg med info om Operation Freshman. Freshman var den første operasjonen som ble satt i gang for å sprenge tungtvannsanlegget på Rukjan, og engelskmennene sendte to glidefly med soldater over til Norge for å gjøre jobben. Dessverre krasjet disse flyene pga været, og de soldatene som overlevde, ble drept av tyskerne. Etter dette var det at Joachim Rønneberg og co. ble satt på saken.
Etter museet ble vi tatt til en militærleir der vi fikk klå på et Gazelle-helikopter og en Lynx. Oh, den fryd! Vi fikk også se Apache litt i aksjon, men det var dessverre forbudt å fotografere og filme. Apachene holdt til for seg selv, så vi fikk bare glo på dem på avstand.
Lunsjen ble et større høydepunkt en forventet. De hadde salat! Skikkelig salat, der du kunne mikse og blande alt du ville! Det er noe jeg har savnet litt, frisk frukt og salat. Jeg var så sulten på dette tidspunktet at jeg trodde magen min snart skulle begynne å fortære seg selv, så jeg nølte ikke med å lesse på fatene mine. For første gang i England kom jeg også over mais. Maaaais!!! Jeg sjekket rundt meg at banen var klar, før jeg tilfeldigvis lot øsen ta over gjennomsnittet mange lass med mais over til fatet mitt. Når jeg skulle begynne å spise (edit. Stappe mest mulig mat i munnen på kortest mulig tid, på minst mulige flatterende måte) fant jeg ut at kokkene hadde ødelagt maisen. Den var? varm? Varm boksmais. Sikkert varmet i mikrobølgeovn. Ekkelt.
Men så; høydepunktet. Nå skulle vi endelig få fly. Tenk det, jeg som alltid har hatt så sinnsykt lyst til å fly helikopter skulle nå opp i en Gazelle, av alle ting! Vi måtte så klart ha sånne kjempestore pilothjelmer, og det ble en del posing? *kremt*
Det å fly Gazelle var helt fantastisk! Jeg kunne grodd fast i det setet. Du kjente hver bevegelse og utsikten var det ingenting å si på. England var forresten mye flatere enn jeg hadde trodd, var som et Danmark nr. 2. Hvertfall det jeg så av England...De sadet var mer fjell lenger nord. Rocky var selvfølgelig med opp i helikopteret han og!
Dag 8:
Nå var vi tilbake i London, og første punkt på dagens plan var Tower of London. Både jeg og Julian hadde forventet oss ett kjempetårn, men.. Det var et slott? Med mange små tårn? Hvilket av småtårnene var Tårnet? Det fant jeg faktisk aldri ut.
Selvfølgelig hadde de ordnet med en snakkemann her og. Denne snakkemannen var flink han, men han manglet evnen til å stoppe å snakke. Vi var inne på et eller annet fancy rom, og først fortalte han vel og lenge om selve rommet og alt som var i det, før vi fikk se noen Viktoriakors og han sa at vi snart skulle få gå. Samtlige begynte å gjøre seg klar til å springe og utforske på egenhånd, men snakkemannen skulle bare informere litt. Selv når folk begynte å sove åpenlyst, sette seg ned på gulvet, utveksle blitt, prate seg imellom og alt annet mulig rart, fortsatte han å bable muntert i vei. Han tok ikke poenget.
Vi fikk omsider gå, og de fleste av oss holdt nesten springmarsj-fart ut. Etter et kjapt overblikk i noen av utstillingene, bar det strake veien til kronjuvelene. Og for noen juveler! Kroner i alle former og fasonger, kapper, fat, beger, fontener og masse duppeditter og duppedatter jeg ikke har anelse om hva var. Norge har vel bare 1/6 så mye som det som var her.Jeg presterte dog å fornærme engelskmennene litt, men det var jo ikke meningen. Hjernen min var temmelig grøt, og jeg kom ikke på noe bedre ord. Jeg sa noe så teit som ''wow, that was blingy''. Jeg er direkte flau over engelsken min. ''You can't call the crown jewels bling!'' kom det halvveis sjokkert fra James, og en smule forlegen prøvde jeg å forklare hva jeg egentlig hadde ment. Den egentlige meningen var jo å kommentere hvor skinnende og glitrende den ene kronen var.
Med en gang vi kom ut begynte det å pissregne, så da sprang vi fra tårn til tårn. I det ene tårnet var en stor utstilling, hovedsakelig av rustninger og våpen. Huhuh.. Litt av noen rustninger ja! Siden Gimp gikk med oss ble det ekstra morsomt, da et par av dem så ut som gammeldagse gimp suiter.
Nå fikk vi fritid til å gjøre det vi ville. En del av oss la turen innom Harrods først, og for å komme oss dit tok vi tog. Utrolig gøy! Nå vet jeg at jeg høres litt bonde ut som syns det er stort å ta tog, men det får bare være. På Harrods ble vi stoppet ved inngangen av en gretten vakt fordi vi var for mange. Det var tydeligvis ikke lov med grupper. Idiotisk? Vi splittet opp, jeg endte med Josh. Ettersom vi bare hadde 30 min der, gikk vi ganske fort gjennom ting (var ikke alt så var særlig interessant der heller) Vi havnet først i møbelavdelingen, men etter litt surring kom vi oss til kamera, data og lyd. Wohoooi, de hadde et pentax-kamera dekket av diamanter! De hadde ganske mange merker der, men ikke Olympus. Det var skuff. Så havnet vi i sportsavdelingen. Fant gøyeste (og dyreste) vottene noen sinne! De var skikkelig loddene. Vi hadde det ganske artig med å tulle med alt de hadde der av slike ting. Tiden der gikk derfor utrolig fort, og før vi hadde kommet oss halvveis gjennom senteret måtte vi ut igjen. En eller annen gang i løpet av tiden vi var der inne klarte jeg å gå på en stolpe, noe Josh (og for så vidt en del andre) hadde det utrolig gøy med i ettertid.
Tyskerne ville finne Hard Rock cafe, ikke for å spise, men for å kjøpe suvenirer. Jippi. Da var det å ta tog igjen, før vi måtte gå et stykke. Når de omsider var ferdige der, splittet vi opp. Jeg, Vanessa, James, Josh, Jan, Philip og Martin tenkte vi skulle dra på Pizza Hut for å få oss noe å spise, men først gikk vi innom tidenes kuleste butikk! Har aldri sett så mange morsomme t-skjorter på en plass! Det som toppet det var likevel veskene vi fant. De hadde høytalere! Aldri sett noe slikt før, så vi endte opp med hvert vårt eksemplar. På Pizza Hut ble jeg fungerende som basketballkurv. Vi hadde nemlig en del fargestifter på bordet vårt, og Josh og Jan fant raskt ut at det var gøy å kaste dem på meg. Josh prøvde også å spise fargestiftene ettersom de var av den barnevennlige typen, men etter to biter innså han at det ikke var særlig godt. Så da ble jeg blink igjen. Når jeg hadde fått nok biter til å ta igjen, fikk de igjen. Mohaha. Maten var god, og det tok ikke lange tiden før fatene var tømt. Var så mett etterpå at jeg trodde jeg skulle sprekke. Avsluttet besøket på Pizza Hut med et elegant fall på vei opp trappen, fremført av meg. Trappefall nr. 3 i England.
Som avslutning på dagen skulle vi en tur opp i London Eye, det der store pariserhjulet. Her fikk vi se stort sett alt som var å se av London (og det var ikke lite).
Dag 9:
Beste museet på hele turen var definitivt Imperial War Museum, der vi var i dag. Tror man kunne brukt to dager der inne uten å få med seg alt, og vi hadde bare noen timer. Vi vandret først gjennom utstillingene fra 1. Verdenskrig, før vi tok oss en tur i ''The trench''. Den var passe creepy, i tillegg til en helt ekstrem stank (den var såpass intens at du kjente den svi i nesen lenge etter, og i hele resten av museet). Så fortsatte vi gjennom 2. Verdenskrig. Så mye å se! Vi måtte bare skumme gjennom alt, før vi gikk videre til de andre utstillingene.
Etter museet fikk vi vandre litt på egenhånd i London igjen, og denne gangen så vi Buckingham palace og greiene rundt vi så. Etter en liten stund måtte vi dessverre si hadet til de enelske, da de måtte dra hjem. Var egentlig skikkelig trist, de lagde så mye liv i gjengen. Etter litt mer sightseeing, dro vi en snartur for å se Thames Barrier, før det var middag og surring på leiren. Også i dag var der kadetter, og vi hadde det litt morsomt med dem før de dro. Ettersom våre engelske kadetter hadde dratt, var ting ganske rolig på kvelden, og de fleste brukte tiden på å pakke.
