Korp. Brendefur

Jeg har vært i Trondheim igjen, før første gang uten min kjære Mr. Olympus. Av en eller annen grunn orket jeg ikke å ta ham med, det ble liksom en stor sekk ekstra. Av erfaring visste jeg at det ikke kom til å bli tatt så mye bilder heller, så mobilkameraet fikk holde. Jeg må innrømme at jeg har vært veldig engstelig for Mr. Olympus mens jeg har vært borte, men satser på at jeg gjemte ham godt nok bak massemasse rot, pappesker, klær, ledninger, sekker og ikke minst under et tonn sokker. Men tenk hvis det begynner å brenne? Eller om at noen bomber nabolaget? Eller oversvømmelse? Eller at det kommer tyver som er utdannet arkeologer, og som klarer å grave seg frem til ham? Hjelp, jeg må hjem nå. Pronto. Heldigvis har jeg en vakt-hamster utenfor der han er gjemt. Hermann kan skremme vekk det meste, selv om han ser søt og nusselig ut.

Dagene i Trondheim har ellers vær veldig fine, selv om et par av mine verste mareritt intraff. Blant annet måtte jeg inn på en RBK supportersjappe. Her snakker vi rbk som i r-o-s-e-n-b-o-r-g. Det var grufullt. Mildt sagt horribelt. De som kjenner meg, vet at jeg avskyr rbk. Det er det fotballaget jeg hater mest. Så kommer manchester united. Så Odd Grenland. Uansett, jeg måtte bli dyttet inn på butikken, der jeg diskret skar grimaser i gru, og ringte fyren som absolutt skulle ha meg inn dit. Jeg skulle kjøpe drakt. Ettersom jeg snakket i handsfree (og jeg har en tendens til å leve meg litt for mye inn i samtalen, klarer ikke å snakke diskret og med et normalt kroppspråk) så folk ganske rart på meg. Jeg fant til slutt riktig drakt, og halvflau la jeg den forsiktig på disken. Ååå, om jeg bare hadde hatt AaFK skjerfet mitt som mental støtte! Jeg kunne likegodt holdt tale om billig sexleketøy på en gudstjeneste, det ville i det minste vært morsommere. For å toppe det hele, gav mannen i kassa meg en skikkelig anonym pose. Yeah right. Stor svart pose, men rbk-logoen skvist over hele seg. Det var ikke jeg som bar den posen for å si det sånn! Den oppgaven ble raskt tildelt noen andre.

Som trøst fikk jeg meg en tur innom Japan Photo. Det er ikke mange butikker jeg kunne bodd i, men Japan Photo er en av de jeg peeent kunne overlevd i. De har jo også sin egen hylle med bare Olympus. Sukk. Der var så mye fint! Det som virkelig fanget oppmerksomheten min denne gangen, var to linser. Den ene var en 150mm med 1,2 i fast blender! Tenk det! Den var nyyyydelig. Den andre var en 10-35mm, også denne med 1,2 i blender. Denne var dog en god del større. Hadde det ikke vært for gode venner, hadde nok nesen min grodd fast i det utstillingsvinduet. Nå trenger jeg bare 42 000. I alle fall 21 000. Da kan jeg få et av de vidundrene. Eller, noen som har sett noen brukte til salgs? Jeg er fortapt. Er også på utkikk etter en 50mm med f 1, 8 eller mindre.

Noe sier meg at jeg også burde få meg en jobb til, så da ønsker jeg meg flere timer i døgnet i tillegg.

Awsome. Stappfull buss på vei hjem. Jeg fikk heldigvis vindusplass, og satt der med all min bagasje pent stablet mellom beina og oppå fanget, og furtet for meg selv. Det gikk ikke lange tiden før jeg fikk en sidemann med like mye bagasje som meg selv. Fyren snorket i våken tilstand og musikken hans var så høy at han likegodt kunne droppet øreproppene. Også hadde han mobil med mange bjeller på. Jeg tok igjen ved å sette meg ned å spise kjeks, men jeg tror ikke han hørte.
Nå begynte ei jente rett bak meg å gnasfe på pringels og potetgull og. Toppen av lykke.