HVULK 2009
I år var andre gang jeg skulle være med på HVULK, og etter fjorårets erfaringer, gledet jeg meg veldig. Dessverre fikk jeg ikke en skikkelig oppkjøring, lå jo som en død sviske på sofaen i to uker før avreise.
Tirsdagen møtte vi opp på Setnesmoen (Åndalsnes) der vi skulle overnatte. Som eneste jente på laget, fikk jeg rom på befalsbrakken, mens de andre på laget måtte ligge på de vanlige kasernene. Heldige meg. Jeg var søvnig og sliten etter medisinene, så i sekstiden tok jeg meg en blund. Var ingenting av interesse som skjedde uansett. I ti-tiden bråvåknet jeg og var overbevist om at jeg hadde en illsint vaskemaskin i sengen. No kidding, det var faktisk det jeg så for meg. Etter å ha kommet litt til meg selv igjen, kom jeg på at et par av befalene skulle ha filmkveld, og at det var derfor sengen min ristet og det hørtes ut som noen hadde gått amok med husholdningsmaskiner. Såååå koselig med actionfilmer og surround-lyd.
Etter det der sov jeg forresten ikke på to netter, noe som var sykt irriterende.
Onsdagen ble det frokost, sjekk av utstyr og så avreise til Værnes. Jeg hadde lært av i fjor, så denne gangen kapret jeg fremsetet i den gode bilen. Mohaha. På depot hadde jeg også fått buffet med meg en kassert ullsokk, som etter hvert ble til ulike klesplagg til Fenrik Jankov.
Befal: Marthe, nå må du forte deg å sy!! Det er bare 3 timer igjen til Værnes!
Marthe: Jammen, jeg vil ikke sy mer..!
Befal: Jo da, heng i. Du skal sy.
Bare for å ta en introduksjon;
FENRIK JANKOV
Trening til HVULK 08, Setnesmoen:
Noen av karene på laget finner ett sett gjenglemte navnestriper, der navnet ''Jankov'' er brodert inn. Det var ikke til å unngå at hele laget sprang rundt og het Jankov resten av helgen, til befalenes store irritasjon. De nappet navnestripe etter navnestripe, men nye Jankov'er dukket stadig opp.
Så, på vei til Værnes, blir laget presentert for en liten brun bamse. Han blir introdusert som deres nye maskot, og han er en fenrik. Navn måtte laget finne på selv. Det var ingen tvil; bamsen skulle hete Jankov. Han ble utstyrt med feltjakke og fenrikstjerne, og var med gjennom alle øvelsene i konkurransen. Etter infanteriløpet var han, som alle andre, dekt av gjørme, og befalene beordret jentene på laget til å ta ham med i dusjen og vaske ham. (Det er stort sett jentene som passer på ham)
Vi vasket ham godt, med shampoo og hele pakken, så etterpå luktet han temmelig bra.
Av mat spiser han bare bamsemums, så han er litt kannibalistisk. Likevel er han med i messen og småspiser ved hvert måltid.
Vel fremme på Værnes fant vi rommene våre, spiste, gikk gjennom hinderløypen og prøvde å være sosiale.
Torsdagen hadde vi en del fritid, før vi kjørte til frigården for innskyting. Her ble det en del ventetjeneste, men jeg brukte tiden godt til å springe rundt å leke viktig med Jankov og Mr. Olympus. Mange koselige HV-folk. Vel inne på banen la vi oss lagvis, og jeg ble liggende ved siden av en kar fra HV-07. Vi delte samme patroneeske, og skjøt nøyaktig samme poengsum gjennom hele skytingen. (Det må ha vært noe rart med de patronene?) Stakkaren fikk derimot mine tomhylser i hodet som straff for at han hermet etter min poengsum. Før siste serie ble vi enige om å skyte likt, men da skjedde det selvfølgelig ikke. Må bare tilføye at ettersom jeg var fra HV-11, så skjøt jeg såklart best.
Etter middag og styr, var det klart for den offisielle åpningen av HVULK 2009. Som en ekstra velkomsthilsen, hadde trønderne sørget for at det regnet litt, bare for at vi skulle føle oss hjemme. Jeg ble nesten litt rørt. Etter litt taling og venting, skulle sjefen for HV inspisere hvert lag. Nytt av året var at de hadde ordnet musikk til seremonien, noe som i seg selv var ganske underholdene. Jeg holdt hvert fall på å knekke sammen av latter. Lystig militærmusikk, som etter min mening var skremmende likt polsk polkamusikk, passet ikke akkurat inn i dette scenarioet. Turen kom til våres lag, og jeg stod der i rett med Jankov på armen. Jeg lot som ingenting, og håpet på at majoren bare skulle gå pent forbi. Men jeg var jo så godt som garantert tilsnakk. ''Er det maskoten deres? Hva heter han? Er han gammel? Hvilken plass fikk dere i fjor? Hvordan skal dere gjøre det i år?''osv. Jeg prøvde etter beste evne å svare så pent jeg kunne.
Fredagen var det skyting, svømming og passering av vassdrag. I år som i fjor gjorde vi det ikke særlig bra på de to første, men passeringen av vassdrag (passvass) gikk greit. Det er noe av det gøyeste på hele HVULK'en. Da er vi i sivilt, og hele øvelsen går ut på å løse en oppgave, springe med kano et lite stykke, frakte laget over på en øy, løse flere oppgaver, frakte laget tilbake og løpe i mål. Vi måtte gå 3km for å komme til start, noe som var direkte koselig i pissregnet. Også her ble det en del ventetjeneste og myggbitt. Første oppgave var et puslespill, og etter at vi hadde løst det, sprang vi alt vi maktet til vannet. Vi minste var med første runden over til øyen, før to stykker padlet tilbake og hentet resten. Da vi skulle sjøsette kanoen, presterte jeg forresten å kutte meg inn til beinet på den ene fingeren, så jeg blødde en del. Men blod, svette og gjørme skal være med. Andre pulje brukte forferdelig lang tid over, og vi som allerede var på øyen stod og lurte på hva i all verden det var som sinket sånn. Plutselig ser vi to bein stikke ut bak kanoen. En stakkar fra laget hang bak og sprellet. Oppgaven på øyen løste vi raskt, og som de vikingene vi er løp vi brølende tilbake til fartøyet vårt.
Etter at jeg var blitt lappet sammen av saniteten (sanitetsmannen skylder meg forresten en ny drikkeflaske) la vi i vei tilbake. På kvelden var det dusj, lagmøte, sosialt samvær og gang-snusk.
Lørdag er den hardeste dagen. Den begynner med et infanteriløp, fortsetter med en ferdighetsløype og avsluttes med et stand-up show. Her er noe for alle muskelgrupper med andre ord. Infanteriløpet mitt kunne med fordel gått mye bedre, men jeg er fornøyd med tanke på at jeg hadde tatt litt for mye penicillin, satt fast i myren og løp på feil fjell. Det kunne gått verre, jeg kunne jo for eksempel holdt kartet opp-ned. Var uansett lite kult å stå med romlende mage alene på en liten fjelltopp og lure på hvor alle de andre var, for så å oppdage en svenske og noen nordmenn på det andre fjellet. Sukk. Tøff hverdag. Fikk heldigvis mat når jeg kom i mål.
Ferdighetsløypen var gøy, og jeg er stolt av meg selv for at jeg klarte å holde munn til tider. I år kom jeg ikke med noen dumme spørsmål. Vi gjorde det ganske bra, og jeg er fornøyd med laget. Vi hadde det jo gøy, og det er det som teller. Også fikk jo vi kaste kongler på befalet da. Det er jo en finfin bonus.
Stand-up showet var like genialt som alltid. Vi hadde kapret oss plass på fremste rad, og satt der som småunger og stappet trynet fullt av pizza. Jankov hadde jeg på fanget, og prøvde diskret å skjule ham for komikerne. Jo mer forestillingen nærmer seg slutten, jo gladere blir jeg for at ingen av komikerne har merket ham. Men jo da, med en gang man begynner å tenke positivt skjer det. Komikeren får øye på bamsen og begynner å spørre meg ut. Som alle andre har han også problemer med navnet Fenrik Jankov. Etter en stund spør han meg hva min oppgave er når det kommer til maskotten. Uten å tenke meg om, roper jeg ''Å dusje ham vel!''. Trenger jeg å informere om at jeg angret rett etterpå? Komikermannen så barre rart på meg en stund, før han konkluderte for alle at jeg hadde bamsefetisj. Pinlig. Det er jo ikke jeg som er den bamsofile på laget engang!
Tilbake på kasernene ble det mye hypring. Klokken 11 var det rotid, og etter hvert som klokken rundet 12, var det flere og flere som trakk seg inn på rommene sine. I halv 2-tiden var det bare jeg og en skokk gutter som var igjen ute på gangen. De hoppet rundt i ring og sang ''C is for cookie''-sangen, mens jeg og en fra HV-12 stod og så på. Plutselig la de alle på sprang bortover gangen og smatt overraskende fort inn på rommene sine. Jeg og han andre fyren stod som to spørsmålstegn igjen og lurte på hva i all verden det var de holdt på med? Så kjente vi at noe pustet oss i nakken. Sakte snudde vi oss, og der så vi rett opp i to nesebor. Disse tilhørte dessverre en illsint vakt. Vi klistret på oss dådyrøyner og de mest uskyldige smilene vi kunne prestere, før vi pep ''godnatt'' og ilte inn på våre egne rom. Nå vet jeg i det minste hvordan en sint okse ser ut på nært hold.
Søndag ville ikke kondisen min virke. Det var duket for skogsløp, der det skal løpes to og to. Jeg skulle være med å løpe første etappe. Halvveis ute i løypen streiket beina mine og. Perfekt timing. Men vi klarte jo å fullføre. Hadde det ikke vært for at luftveiene mine er så tette, tror jeg at jeg hadde hostet opp lungene mine. Å puste var hvert fall ubehagelig og vondt.
Heldigvis fikk jeg Mr. Olympus ganske fort, og da ordner jo alt seg. Jeg vraltet rundt og tok bilder, og hadde det egentlig fryktelig fint. Mot slutten kapret svenskene meg og fikk meg til å ta bilder av dem, og rett etterpå ble jeg overfalt av latviere. Jeg tok noen bilder av dem og, før jeg og en lagkamerat pent ble plassert sammen med det latviske laget, mens et befal stod og knipset bilder.
(følte meg litt liten der jeg satt, spesielt med tanke på at den der feltuniformen min er passe stor)
Å si hadet til alle sammen var tungt. Jeg vet ikke hvor mange klemmer jeg fikk i løpet av de siste timene, det var mange, men likevel føltes det ikke ut som nok. Jeg ville ikke reise fra de geniale folkene der.
Jeg fikk forresten en forespørsel om å skrive litt om Morten her, så det skal jeg gjøre.
Morten er fra HV-07 (snart 08) og er stakkaren jeg møtte på innskytingen. Vi møttes over en eske med patroner, og ble videre kjent når han fikk alle mine tomhylser i huet.
Morten har en tendens til å reparere alt han kommer over, og det første han begynte med, var AG3'en min. Klokka var passert 12, romkammeratene mine var lagt seg for å sove, og der sitter han med svarte fingrer og lurer på hva i all verden jeg har gjort med våpenet mitt. Svaret var ganske enkelt, jeg har ikke gjort noen ting. Derfor er det svart. Men han var snill og fikset avtrekket mitt (tusen takk for det forresten!) Det neste Morten prøvde å reparere, var fingeren min etter passvass. Han tapet den sammen med en snål tape. Takk for det og.
På infanteriløpet var han derimot uheldig, og presterte å skaffe seg selv en billett til sykehuset. Når vi så ham igjen på søndagen, så han ut som Forrest Gump, med et helt stillas rundt den ene foten. Da moret han seg med å humpe inn på rommet våres etter at vi hadde vasket, for så å se på når vi fikk omvask. Etterpå satt vi en gjeng ute på trappen, og da skulle han fike AG3'en min igjen. Denne gangen var det reimen han gikk løs på. Mr. Handycap er tydeligvis også Mr. Handyman.
Ellers, så skal han bli UB CP i militæret, mens jeg skal bli Kamera-menig.
Er vel mye mer jeg kunne sagt om ham, konge kar som liker å leke befal.
(Til slutt, grattulerer til dere som leste hele innlegget. Det er godt gjort. Beklager alle manglende bokstaver)
Alex.
03.jul.2009 kl.08:18
En fra HV-12 :P "Robert Andersen"
20.feb.2010 kl.15:41
Det var veldi arti å møte den vakten ja haha ^^
Alle bare forsvant og vi bare stod der og lurte på hvorfor de forsvant ^^
Var litt av en opplevelse ja^^
Dott
01.mar.2010 kl.23:08