Barteby og Baillby
Som jeg nevnte for litt siden, har jeg vært på farten igjen. Denne gangen gikk turen til Kristiansund og Trondheim. Jeg er blitt ganske vant til ruten, så bussturen opp til Kristiansund gikk skremmende fort. Det hjalp nok litt på at jeg hadde fått to fotobøker som jeg nærmest spiste opp. Jeg hadde hvert fall lest begge etter to dager. Det at jeg måtte bytte buss 4 ganger opp til Kristiansund, hadde sikkert også noe med saken å gjøre. I Kristiansund hadde jeg en halvtime på meg før jeg skulle ta båt videre til Trondheim, noe som bare var deilig. Tiden ble brukt til skravling og å se på at en raring lå i vannet i en knall oransje dykkerdrakt og lekte seg. Så ganske gøy ut.
Båt var, i motsetning til hva jeg trodde det kom til å være, veldig deilig. Større plass, større vindu, kiosk, bedre seter? Jess, jeg har funnet min måte å reise på! Det eneste som ødela idyllen min, var en høysåte litt bortenfor som hørte dunk-dunk musikk litt for høyt. En liten periode var jeg veldig fristet til å tre nærmeste bossbøtte nedover huet på vedkommende, men ettersom det ikke fristet å sitte i håndjern eller å svømme inn til land, lot jeg det være med fantasiene. Jeg skulle tross alt være snill.
I Trondheim var både vær, folk og humør fantastisk. Vi surret rundt, pratet, tok bilder og alt det vanlige. Jeg gjorde også en innsats når det kom til shopping. Med friskt mot stampet jeg innom et par klesforretninger, men sprang ut igjen stort sett med det samme. Jeg har shopping-skrekk. Hver gang en ekspeditrise spør med en påtatt stemme ''kan jeg hjelpe deg med noe?'' spretter jeg som en loppe bak nærmeste stativ, før jeg kvekker ''neh-n-neida'' og stormer diskret ut.
Men jeg prøvde i alle fall. Det er tanken som teller.
Ellers bedrev vi tulleringing til telefonkiosker på sentrene, hørte på svartrokkerne på torget og tok av med klappedanser i full offentlighet. Good times.
Turen hjem igjen med båten var ikke like behagelig, av en eller annen grunn fant alle med småbarn ut at de skulle sette seg rundt meg. Gretne, trøtte sunnmøringer og hylende unger går ikke så bra i lag.
I Kristiansund ventet derimot en real oppmuntring. Kamera, kamerasnakk og sprenging av oljekanner og syltetøyglass. En blanding som kan gjøre selv de svarteste dager lyserosa.
Ingen turer uten lærdom; denne gangen har jeg blant annet lært meg at jeg ikke skal gå ut på vindfulle ferger i miniskjørt. Og i alle fall ikke bli stående uvitende foran et vindu. Jeg utdyper ikke.
Et par tilfeldige:
