Korp. Brendefur

Jeg føler meg litt bortskjemt nå, men samtidig er jeg så glad at jeg ikke helt klarer å bry meg. Fikk en splitter ny hybel og kjøkkenmaskin til jul! Så nå har jeg bosted for de neste årtiene samt redskap til å kokkelere med.

Hybelen er av den portable typen, og kalles Norrøna Raga Ranger.
Her er jeg i min nye hybel;

Her nyter jeg utsikten over naboens hage gjennom den ene gluggen i Raga Rangeren;




Fikk også et par sokker og to bøker, den ene med mange fine steder å plassere hybelen på, den andre med idiotsikre ting man kan bruke en kjøkkenmaskin til. Og en legofrosk.  Så hobby og fritid er også dekket.

Måtte bare skryte.

Interiørmagasiner og rosabloggere kan bare plapre i vei om hvor fint de har det og det fantastiske livet i asfaltjungelene, men er ikke noe som slår et bosted som tillater deg å stå opp hver morgen til en ny utsikt, den ene mer slående enn den andre. Finnes ikke bedre start på dagen enn dugg, soloppgang, en kopp te og den søte eimen av lyng og bjørkeknopper.

Fjellhugleik.

Det er på mange måter veldig fint å være grønn i desember. Litt som å være tilbake på barneskolen, masse julestemning, hypre soldater og tradisjoner.





Jeg lagde meg til og med juletre! Eller julebusk/julekvister, alt etter hvordan man velger å definere det. Men fant ut litt sent at jeg ikke hadde så mye alment anerkjent julepynt.. Rødfis fungerer utmerket som løsning på det problemet.



Jeg har et par seriøse svakheter her i livet, og en av dem er pepperkaker. Hjemmelagde, riktignok. (De der du kjøper smaker gammel tapet, æsj) Mener på at jeg lagde to deiger, men når jeg skulle pynte dem, var der ikke mange kakene. Og da jeg skulle ta bilder av dem, fant jeg bare en. Tror Nils har spist dem.



Pyntet Sylvester og jeg!



En ting som er så fint med å være soldat er at vi har juleverksted. Og får masse godteri.
Må inrømme at jeg var litt skuffet over kvaliteten på årets juleverksted i forhold til det som var i fjor, men nå var fjordårets soldatkull hakket mer..spesielle. Men! På alle andre måter var årets juleverksted ti ganger bedre! Hadde storfint besøk, som, bokstavelig talt, kastet glans over det hele. Glitter, latter, nattmat og en morgen derpå som startet med en frippel espersso.
Elsk.


Foto: Torstein S. Throndsen 

Pimping av puppepynten til hæren. Genial-general distinksjonen er blitt til.

Som de snille soldatene vi er, pakket vi også inn befalet vårt og gjorde ham til midtside-pike i regionalavisa. Good times! Alle damer vil da vel ha en slik en til jul..? Fruene i resepsjonen var hvertfall meget begeistret!



Det er ikke skikkelig jul før F-16 har flydd julestjerne. Helt ærlig syns jeg formasjonen lignet mer på en drage..



Heller ikke jul uten finstas, oppstilling, medaljer, taler og kirkeparade.

And thank you for joining me in prayer.

Intens fyr, han der David. Men er vel ikke uten grunn at  han er ansett som en av verdens beste live-artister. 

Her forleden hadde jeg tidenes sosialiseringsboost, med nesten en hel helg fri, juebingo,
storfint besøk både av Brannmannen og Soldatnytt. Innen jeg var halvveis i uken hadde jeg
gangsperre i skravlemekanismen.

Har aldri vært så jevnt over folksomt på kontoret, hvertfall ikke i min tid! Var skikkelig
koselig å ha flere soldater enn bare meg der.

Soldatnytt gjestet det stormfulle nord i forbindelse med et Røde Kors-foredrag som TMO*
har fikset. Jeg skulle assistere som fotograf. Siden eventen inneholdt ordet ''foredrag'' var jeg
litt småskeptisk til hvor gøy det kom til å bli, men det sier jeg; dere som har mulighet; få
hengerumpene opp av godstolen og dra dere bort på foredrag!! Det var veldig spennende og
tankevekkende, og jeg fikk mentale bilder jeg nok ikke kommer til å bli kvitt på en stund.




Herr Soldatnytt og Herr PIO*.

Men dette var egentlig ikke poenget med dette innlegget. Poenget var at når fredagen kom og
alle hadde emigrert tilbake til sine egne kontor, var alt veldig stusselig og stille.
Løsning? Ta med Nils på jobb vel!

Han fikk eget kamera og greier!




Heldige Nils, han fikk et Lubitel 166+.. Et slikt et vil jeg også ha!








* TMO = Tillitsmanordningen til Forsvaret
** PIO = Presse og informasjon

Tok meg en liten tur til Bergen jeg, nesten på impuls. Syns jeg var flink, fra jeg dro fra jobb til jeg var insjekket på flyplassen tok det imponerende 15 minutter, inkudert pakking! Må dog nevnes at jeg fant temmelig mye rart i sekken i ettertid.

På flybussen fra Flesland til Bergen havnet jeg ved sidenav en kar med imponerende skrullete konspirasjonsteorier. Siden jeg satt i uniform fikk jeg jo høre litt. Herremannen klaget blandt annet på at vi var for få stridsklare soldater i landet, hvorpå jeg forklarte at vi hadde jo både HMKG og grensejegere som var i skarpt oppdrag 24/7, pluss noen tusen soldater i hæren og heimevernets innsatsstyrker som var klare for oppdrag på kort varsel. Med dagens trusselbilde trenger man ikke alt som kan krype å gå til å sitte på post døgnet rundt liksom. 
Men dette var jo ikke godt nok - tenk om vi ble invandert av aliens! Prøvde å påpeke for ham at det ikke var et særlig sannsynlig scenario, og at hvis det noen gang skjedde, så fikk vi ta det som det kom. Mest sannsynlig ville marsboerne utslettet oss med overlegen teknologi uansett. Men da jeg sa det gikk han jo helt av skaftet! At jeg ikke hadde lært at marsboere ikke finnes! (Marsboere og aliens er visst to vidt forskjellige ting, ettersom at det tydeligvis er bevist at det ikke finnes liv på Mars)

Sukk.

Men altså; Bergen. For et fantastisk sted!! DET VAR VINDSTILLE!
Ubeskrivelig deilig å kunne gå ut døren uten polarutstyr og dødsangst.

 Lørdagen var det duket for NM i ITF Taekwon-Do. Skrekk og gru, lurte litt på hvorfor i all verden jeg befant meg der. Hersens impulser altså. Men, etter litt forsinkelser ble det endelig min tur til å entre ringen og etter det var ting egentlig greit, og etter et par kamper begynte ting virkelig å bli veldig greit. Helt til jeg stod igjen med alle flaggene på min side og ikke skjønte hva som skjedde, fikk klapper og klemmer og gratulasjoner og måtte løpe ut i gangen for å grine og ringe mamma.


Foto: Jostein Værnes

NM gull.

GULL.

                                                     Herregud. Gull.
                                                                              Bare sier det.

De neste timene gikk jeg egentlig bare rundt å gliste som en og annen sinnsforvirret person.

Etter ting var ferdig i hallen dro jeg tilbake til Alex, verdens hyggeligste glidelåstryne.

Dette er da Alex, som var så snill å la meg overnatte, og lånte meg verdens beste pute. Seriøst, savner den. 

Alex er bergen-baywatch og reddet bergenserene fra en horde med fjortiser som gikk i Justin Bieber-tog i dag. Respekt!

Tradisjonen tro var det bankett på fredagskvelden. Helt ok middag, med veldig bra dessert. Kakebord!!
Og kaker har en finurlig effekt på lettere overtrøtt ungdom. (intet bilde passende for publisering)

I Bergen har de også en vaierbuss! (bybane/trikk.. jeg foretrekker å kalle det vaierbuss) Meget gøy.

Også har de en plass som heter Florida, men damestemmen på vaierbussen har ikke lært seg å uttale det, så hun sier "Flooorida" men en passe tjukk ''d''. Stakkar, tenk å dumme seg ut så mye foran så mange mennesker.

Søndag er sparringsdag! ÅÅh, elsker NM-søndager.

Og, for å gjøre turen min komplett, bestemte jeg meg for å ta tog opp igjen til kjære Bodø! 1 døgn, 3 timer og 25 minutter kunngjorde NSB at turen ville ta. Herlig. Det er faktisk 1 døgn, 3 timer og 25 minutter hvor ingen maser og jeg bare kan slappe av med en bok og ta igjen mye søvn. Tog er seriøst undervurdert.

Men, helt ifred skulle jeg tydeligvis ikke få være. Forventningsfull satte jeg meg ned med dagens middag og en utgave Illustrert Vitenskap, uvitende om at min sidemann var av det pratsomme slaget og ikkje skjønte at korte svar i form av "mhm" betydde at hans entusiasme for samtaler om hvor vanskelig det er å være en respektert kunstner på Voss ikke var gjengeldt.

Midtlivskrisen: Er du ein sånn ein infanterist..?
Jeg: mhm
Midtlivskrisen: For du ser ut som ein
Jeg: Fint
Midlivskrisen: Eg har og vore ein sånn ein infanterisssssst..
Jeg: Kjekt da.
Midtlivskrisen: Kvifor vart du det dååå..? Infanterisst altså
Jeg, etter å ha sett dumt på ham: Var vel fordi at den stillingen jeg har er en infanteristilling det da.

Etter dette ble midtlivskrisen stille en liten stund. Så begynte karen å plapre i vei om at han ikke likte å være i militæret, at han var en høyt respektert kunstner i Oslo, men nå hadde valgt å bosette seg på Voss for at barna hans ikke skulle vokse opp i Oslo, og fordi han ville de skulle ha nynorsk på skolen (dette er vel egentlig det eneste jeg var enig med ham i, nynorsk er best) Når han var kommet så langt i livshistorien sin begynte han attpåtil å pirke borti meg for at jeg skulle følge med! Herregud, jeg skjønte jo ikke hva fyren sa engang, han mumlet jo bare ivei med sånn "mystisk" kunstnerstemme. På bergensk. Flotte greier.
Så fortsatte han å belære meg om at Norge ikke heter verken Norge eller Noreg, men Norwegr. Og hver gang toget kjørte ut av en tunell skrek han entusiastisk "Sjå!" og pekte på landskapet, hvorpå jeg skottet opp og av og til kommenterte "ja, veldig fint".
Plutselig tok han tak i den ene foten min og dro den opp i været for å inspisere skoen min, mens han beljer "har de fått nye sko?!" og lager en scene som får flere av våre medpassasjerer til å glo nyskjerrig på oss. Jeg, lettere fortumlet etter situasjonsforandringen, klarte å stotre frem at forsvaret ikke hadde fått nye marsjstøvler og at de jeg hadde på meg var kjøpt privat, men fult lovlige å bruke til uniformen. "Slike vil eg og ha!" sa Midtlivskrisen og studerte sålene mine inngående. Herregud, sett foten min ned. Nå.

Heldigvis ringte telefonen min da, og etter litt hinting slapp han foten min.

Resten av togturen gikk (sett bort ifra to smellfeite og prateglade nordmøringer på nattoget) veldig fint. Fantastisk deilig. Var nesten litt lei meg når jeg kom frem til Bodø.

På tisdagen ble jeg møtt av dette når jeg kom på jobb;

Fantastisk.

Var egentlig veldig greit, så fikk jeg lest hva jeg selv mente om NM. Kjente ikke igjen halvparten av sitatene engang, noe som er godt gjort ettersom journalisten fikk alle svarene skriftlig. Er jo ikke lett å oversette ting fra nynorsk til bokmål!
Så kom presse og informasjonsassistenten oppom og skulle ha intervju. Det var faktisk veldig koselig, han er kjempeflink også skriver han på nynorsk! Tommel opp for det.

Så ble det kaffe og kake, god stemning og krampe i smilemusklaturen. Gjett om jeg var støl i trynet dagene derpå.

I dag er dagen hvor grønnkledde over hele Norge stopper opp og tenker ekstra på våre falne kolleger og de som er ute. 4 november er forsvarets minnedag, og er dedikert til de som har kjempet for å få nasjonen dit den er i dag, de som har kjempet for at mennesker i andre land skal få det bedre, og de som er igjen.

Oppfordrer alle til å tenne et lys for våre falne landsmenn i dag!

Digger når jeg får litt utfordrende oppdrag! I natt spillte Sivert Høyem i byen, og jeg fikk ta bilder for avisen. 

Så begynte det da. Stinn brakke, og jeg prøve å snike meg diskret rundt med alt utstyret. Er tidvis ganske flaut å være fotograf egentlig, spesielt når man ser ut som om man er klar for tidenes arktiske ekspedisjon, midt i en klubb fylt til randen med.. eldre folk. Tingen med voksne er jo også det at de ikke klarer å passe sine egne saker. Må kommentere alt, og prøve å starte en samtale om hvor langt objektivet mitt er (Ja, telelinsen min er faktisk så lang, hvis du måtte ha det konstantert) Sånn sett er den yngre garde veldig grei, ser man idiotisk nok ut, holder de seg unna. Fantastisk. 

Et annet problem var jo alle de voksne mennene som absolutt skulle stille seg midt foran akkurat meg. Hver gang jeg fant en ok plass (og det var ikke bare bare) kom det alltid et bakhode å stillte seg midt i skuddlinjen. Til slutt fant jeg meg en barkrakk og tok igjen med samme mynt Hah!

Etter å ha tatt et par bilder begynte jeg å stusse litt. Jeg mente da på at han der fyren fra Madrugada var hårløs? Og han her manglet ikke akkurat  pels for å si det sånn. Jaja, hår vokser jo, tenkte jeg, og viet oppmerksomheten til lyset. Herregud, rødt lys..? Virkelig? Skikkelig flatterende. Lysteknikeren kan umulig ha det godt med seg selv.

Men plutselig takket pelsdyret for seg og gikk av scenen. 

Da kom han hårløse fra Madrugada endelig på. Men så bare; grønt lys? Det burde være regler mot slikt. Etter å ha knipset et par bilder satte jeg meg ned for å se gjennom dem. Men det var ikke Sivert Høyem som kom til syne på LCD-skjermen min, det var... det var.. VOLDEMORT!
Og jeg bare "omg..!" Så slettet jeg de skumleste.  

Etter at lysteknikeren hadde satt i gang tidenes lysshow og gitt kameraet mitt eplepsianfall (serøst, fokusen gikk helt amok) ble ting litt bedre. Hvertfall innimellom. 







Er egentlig ganske fornøyd med dette:

Åge Alexandersen slår vel sjelden feil på festival..? Var hvertfall utrolig stemning når de spilte i Rensåsparken!

Skikkelig bra konsert! Desidert en av festivalens topp 3! Stemning

Robyn var vel et av de største trekkplastrene under Parkenfestivalen. Var ikke rart å skjønne hvorfor egentlig.

Sild i tønne-situasjon.

Bak fotokulissene:

Det å være fotograf under slike arrangement er ikke alltid barebare. Sånn sett var jeg heldig som ikke var en del av pressekorpset, ettersom den skikkelige pressen bare fikk ta litt bilder. Jeg kunne ta så mange jeg ville, så lenge jeg kamuflerte meg litt for vaktene. Siden jeg var litt sent ute, tok jeg springfart og hoppet opp i et busketre. (Er usikker på om det var en busk eller et tre, tror egentlig det var en mellomting) Festivaldeltakerne som fikk med seg manøveren så som alltid rart på meg, jeg var nesten like spennende som Robyn en periode. Tenk det da!

Men så ramlet jeg ned fra busketreet mitt, forstuet hender og bein, og rullet videre inn i folkemengden. Hva skjer med eldre folk som absolutt skal danse sving til popmusikk egentlig? Hold pondusen deres for dere selv liksom.. Utfordringen med å ta med seg en tømmerstokk av et kamera inn i en sånn mengde er jo alltid like gøy. Slutter aldri å lure på hvorfor alle bortsett fra meg tilsynelatende er 1.80 høye.