Fotograf vs. Tinie Tempah-røkla
Her forleden fikk jeg spørsmål fra redaktøren min om jeg hadde mulighet til å fotografere en konsert torsdagskvelden, på et utested i byen. Jeg takket selvfølgelig ja, og fikk da vite at jeg skulle ta bilder av en kar som het Tinie Tempah. Aldri hørt om fyren, og jeg håpte for hans skyld at Tinie Tempah ikke var hans virkelige navn (og hvis det var et artistnavn, noe jeg gikk sterkt ut ifra at det var, så kunne jo han ha funnet på noe bedre). Siden dette skulle foregå på en torsdag og at artistnavnet ikke gjorde at det ringte noen bjeller, antok jeg at det ble et lite og koselig arrangement hvor jeg kunne sitte i en sofa og slappe av med en kaffe og teleobjektiv.
Den gang ei.
I lunsjen på jobb fant jeg derimot ut at han var ikke en tilfeldig garasjeartist. Han var visstnok verdenskjent. Det forandret jo sakene litt.
Ettersom jeg hadde vært kald hele dagen orket jeg ikke å kle av meg ullgenseren og fleecen før jeg ruslet ut døren, er uansett ikke blitt varmere enn -8 grader i Bodø enda. Var strengt tatt så vidt jeg orket å ta av meg kosebuksa.
Tinie Tempah hadde selvfølgelig intet mindre enn 3 artister til å varme opp for seg, og det ble fort klart at hvis jeg ville ha bilder av Tine Tempah fra scenekanten (pressen hadde fått beskjed om at vi kun fikk ta bilder derfra under de tre første sangene hans) måtte jeg frem dit fortest mulig.
Tok litt bilder av oppvarmeren, men innen han var halvveis i sin opptreden begynte gjerdet å gi etter. Fra scenekanten til gjerdet som holder det veldig ivrige publikumet tilbake er det ca en meter. Det viste seg at gjerdet ikke var blitt boltet fast skikkelig. Vi hadde et aldri så lite problem da. Jeg og to vakter lente ryggen mot scenen og plantet armer og bein i gjerdet for å holde igjen. Er ikke bare bare når 5-600 ivrige mennesker presser på alt de kan for å stå fremst. Etter at artisten var ferdig og vi gjennomsvette, prøvde en annen vakt å få folkemassen til å trekke seg tilbake, men uten hell.
?Holder du?? spurte ene vakten meg plutselig. Dumt spørsmål. Jeg nikket bekreftende, og så bare slapp han gjerdet og gikk! Så da stod jeg igjen der da, alene.
Herregud, det var tungt.
Heldigvis fikk vi forsterkninger etter hvert, og bolter også. Ingen så ut til å legge merke til at jeg ikke hørte til der, mens jeg vaset rundt på scenen og var hjelpsom. Ingen av de ansatte altså. Etter at konserten var over så jeg at jeg hadde fått et utall meldinger som lød ca sånn som ?Marthe, hva i helvete er det du gjør på scenen??!??
Da konserten endelig begynte var det bare å skrape sammen restene av seg selv og innta fotograf-fosterstilling (den er akkurat lik vanlig fosterstilling, bare at den er vertikal, og man holder et kamera).
Tinie Tempah brukte solbriller inne. Nå er det strengt tatt i utgangspunktet veldig optimistisk å ta med solbriller til Bodø, men likevel. Innendørs..? Men, hva kan man forvente an en kar som frivillig kaller seg Tinie Tempah..
Herr Tempah liker også kos. Og har man lyst, har man lov, tenkte han nok, for han lot stadig vekk fansen klå og lette på t-skjorten hans. Greit nok det, men han kunne latt være å gjøre det rett foran meg. På et tidspunkt satt jeg skvist inntil gjerdet, med et utall desperate hender over hodet og Tinies skritt to cm fra nesen min. Fantastisk. Må bare elske jobben. Takk for oppmerksomheten liksom.
Jeg tok igjen litt når jeg med et uhell nesten slo ham ned med kameraet. Brukte fisheyeobjektiv, og da ser ting ut som om de er litt lenger borte enn hva de egentlig er.
Under siste sang, som selvfølgelig var ?written in the stars?, satt jeg oppå noen høyttalere og hadde det egentlig ganske greit, helt til Tinies barnevakt begynte å vinke på meg. Man tuller ikke med en høy, mørk og skallet mann som går i singlet i Bodø og bruker solbriller inne. Hvefrtall ikke med tanke på at det praktisk talt var snøstorm ute. Scenevakten ble også oppmerksom på vinkingen til barnevakten, og før jeg fikk reagert hadde han gitt meg en solid dytt inn på scenen. Tine så litt forfjamset på meg stakkar, han er vel ikke så vant til å få forvirrede fotografer kastet opp på scenen. Jeg danset jenka over alle de tekniske dupedittene som okkuperte utkanten av scenen, og kom meg i dekning. Var litt redd for at muskelbunten i singlet skulle spise meg, men han ville bare se bilder.
PR-kåt barnevakt, akkurat det jeg trengte. Ble beordret opp til VIP bordet, der arrangørene selvfølgelig hadde passet på at Tinie og co. hadde passende selskap (les; pene blondiner i små kjoler)
Åh, fryd.
Fant ut at barnevakten het Junior. Trodde først han tullet jeg. Hvem kaller en sånn kraftplugg junior..?! Etter at de hadde sett på alle bildene av seg selg og konstatert at de så ?hot? ut, fikk jeg endelig dra. Lenge siden jeg har syklet så fort.
