Ice ice baby







Ingrid!!

Snille Ingrid, når du leser dette, sjekk hotmailen din! (den du bruker når du kommenterer her)

Viktig :D

Fotograf vs. Tinie Tempah-røkla

 


Her forleden fikk jeg spørsmål fra redaktøren min om jeg hadde mulighet til å fotografere en konsert torsdagskvelden, på et utested i byen. Jeg takket selvfølgelig ja, og fikk da vite at jeg skulle ta bilder av en kar som het Tinie Tempah. Aldri hørt om fyren, og jeg håpte for hans skyld at Tinie Tempah ikke var hans virkelige navn (og hvis det var et artistnavn, noe jeg gikk sterkt ut ifra at det var, så kunne jo han ha funnet på noe bedre). Siden dette skulle foregå på en torsdag og at artistnavnet ikke gjorde at det ringte noen bjeller, antok jeg at det ble et lite og koselig arrangement hvor jeg kunne sitte i en sofa og slappe av med en kaffe og teleobjektiv.

Den gang ei.

I lunsjen på jobb fant jeg derimot ut at han var ikke en tilfeldig garasjeartist. Han var visstnok verdenskjent. Det forandret jo sakene litt.

Ettersom jeg hadde vært kald hele dagen orket jeg ikke å kle av meg ullgenseren og fleecen før jeg ruslet ut døren, er uansett ikke blitt varmere enn -8 grader i Bodø enda. Var strengt tatt så vidt jeg orket å ta av meg kosebuksa.



Tinie Tempah hadde selvfølgelig intet mindre enn 3 artister til å varme opp for seg, og det ble fort klart at hvis jeg ville ha bilder av Tine Tempah fra scenekanten (pressen hadde fått beskjed om at vi kun fikk ta bilder derfra under de tre første sangene hans) måtte jeg frem dit fortest mulig.
Tok litt bilder av oppvarmeren, men innen han var halvveis i sin opptreden begynte gjerdet å gi etter. Fra scenekanten til gjerdet som holder det veldig ivrige publikumet tilbake er det ca en meter. Det viste seg at gjerdet ikke var blitt boltet fast skikkelig. Vi hadde et aldri så lite problem da. Jeg og to vakter lente ryggen mot scenen og plantet armer og bein i gjerdet for å holde igjen. Er ikke bare bare når 5-600 ivrige mennesker presser på alt de kan for å stå fremst. Etter at artisten var ferdig og vi gjennomsvette, prøvde en annen vakt å få folkemassen til å trekke seg tilbake, men uten hell.
?Holder du?? spurte ene vakten meg plutselig. Dumt spørsmål. Jeg nikket bekreftende, og så bare slapp han gjerdet og gikk! Så da stod jeg igjen der da, alene.
Herregud, det var tungt.

Heldigvis fikk vi forsterkninger etter hvert, og bolter også. Ingen så ut til å legge merke til at jeg ikke hørte til der, mens jeg vaset rundt på scenen og var hjelpsom. Ingen av de ansatte altså. Etter at konserten var over så jeg at jeg hadde fått et utall meldinger som lød ca sånn som ?Marthe, hva i helvete er det du gjør på scenen??!??

Da konserten endelig begynte var det bare å skrape sammen restene av seg selv og innta fotograf-fosterstilling (den er akkurat lik vanlig fosterstilling, bare at den er vertikal, og man holder et kamera).
Tinie Tempah brukte solbriller inne. Nå er det strengt tatt i utgangspunktet veldig optimistisk å ta med solbriller til Bodø, men likevel. Innendørs..? Men, hva kan man forvente an en kar som frivillig kaller seg Tinie Tempah..







Herr Tempah liker også kos. Og har man lyst, har man lov, tenkte han nok, for han lot stadig vekk fansen klå og lette på t-skjorten hans. Greit nok det, men han kunne latt være å gjøre det rett foran meg. På et tidspunkt satt jeg skvist inntil gjerdet, med et utall desperate hender over hodet og Tinies skritt to cm fra nesen min. Fantastisk. Må bare elske jobben. Takk for oppmerksomheten liksom.

Jeg tok igjen litt når jeg med et uhell nesten slo ham ned med kameraet. Brukte fisheyeobjektiv, og da ser ting ut som om de er litt lenger borte enn hva de egentlig er.
















Under siste sang, som selvfølgelig var ?written in the stars?, satt jeg oppå noen høyttalere og hadde det egentlig ganske greit, helt til Tinies barnevakt begynte å vinke på meg. Man tuller ikke med en høy, mørk og skallet mann som går i singlet i Bodø og bruker solbriller inne. Hvefrtall ikke med tanke på at det praktisk talt var snøstorm ute. Scenevakten ble også oppmerksom på vinkingen til barnevakten, og før jeg fikk reagert hadde han gitt meg en solid dytt inn på scenen. Tine så litt forfjamset på meg stakkar, han er vel ikke så vant til å få forvirrede fotografer kastet opp på scenen. Jeg danset jenka over alle de tekniske dupedittene som okkuperte utkanten av scenen, og kom meg i dekning.  Var litt redd for at muskelbunten i singlet skulle spise meg, men han ville bare se bilder.
PR-kåt barnevakt, akkurat det jeg trengte. Ble beordret opp til VIP bordet, der arrangørene selvfølgelig hadde passet på at Tinie og co. hadde passende selskap (les; pene blondiner i små kjoler)
Åh, fryd.




Fant ut at barnevakten het Junior. Trodde først han tullet jeg. Hvem kaller en sånn kraftplugg junior..?!  Etter at de hadde sett på alle bildene av seg selg og konstatert at de så ?hot? ut, fikk jeg endelig dra.  Lenge siden jeg har syklet så fort.

 

"Pilot" på forespørsel

Det har blitt litt (les; mye) overtid denne uken. I går vurderte jeg faktisk å bare sove på jobb. Men den siste timen tok jeg på meg luftforsvarets svar på supermanndrakt, og da ble livet fint igjen.

Så, for de av dere som var nysgjerrige, slik ser det ut når frøken korporal har trøstedrukket kaffe, tyvlånt en flightsuit, spiller top gun på annlegget og printer propaganda for harde livet.



Kjære sjefer og andre personer med mye puppepynt;
Korporal Brendefur og Nikonen er klar for nye oppdrag! Send oss opp og ut! 



(er bare litt desperat)




Gledelig 8. mai!



Gratulerer kjære Norge med frigjøringsdagen, og takk til alle som har bidratt og som jobber for fred.

Tradisjonen tro har vi hatt minnemarkering og kransnedleggelse, kjempekoselig og kjempekaldt. All respekt til alle som stod der i finstasen og klarte å holde maska!

Dagens situasjonsbilde;


Foto: Sjefen sjølv



Til helgen skal Bodø Hovedflystasjon ha et par stander rundt om i byen, så i den forbindelsen er vi en liten håndfull stressa høns som springer rundt. I dag tok vi ut masse utstyr. Ikke at det verken er oppsiktsvekkende eller særlig interessant, men noe av det vi tok ut var to flightsuiter (sånne grønne kosedresser som jagerpilotene bruker). Kunne ikke dy meg etter et par timer alene på overtid, bare måtte prøve en. 
Det føltes litt for riktig ut.
Jeg erklærte høytidelig flightsuiten for min, og lekte Top Gun rundt om på kontoret.

Ah, gode tider.

Overtid og overtrøtt. 

Jeg har puls!

Vær hilset internett-mennesker!

Ettersom jeg har jobbet iherdig med å bygge meg et liv de siste månedene  har jeg ikke surret rundt her inne. Men siden en del av dere er veldig flinke til å mase, så har jeg naturligvis tenkt en masse på å oppdatere bloggen. Og alle vet jo at det er tanken som teller.

Så jeg slutter litt der jeg slapp;

I mars var jeg og Sindre ute og tok bilder. Det var spesielt fint på grunn av et sånt lysende himmelfenomen. Syns å huske at jeg hadde sett det før, men kunne ikke riktig huske når sist gang var.







Her er da Sindre i full fart nedover veien, i skikkelig superhelt/fotograf-stil. Tykk is med vann oppå er ikke bare bare. 



Jeg tok med meg Hasselbladen ut i fineværet. Elsker lyden av analoge kameraer. Eneste utfordringen er at jeg blir så oppslukt av å glo nedi søkeren for å fokusere at jeg tidvis glemmer det som er rundt meg. Her hadde Sindre akkurat advart meg om at jeg var i ferd med å bli spist. Og ganske riktig, når jeg så opp stirret jeg rett inn i to klissete nesebor. Hesten hadde fått det for seg at dusken på huen min, den var hans. 


Foto: Sindre A.H Nedrevåg

"Det er jo bare å ta et bilde da! Ekke så mye jobb..!"

Stadig flere ser ut til å mene dette. Å ta bilder er jo en smal sak? Bare å trykke på knappen det. Trenger ikke bruke lange tiden på det heller, trykk på knappen, legg inn på en pc, og distrubuer det ut til resten av verden. Easy peasy. 

Slike mennesker gjør meg sint. Ikke bare litt sint, men såpass irritert at jeg er fristet til å gi dem kameraet mitt og sette dem i en av mine normale arbeidssituasjoner, slik at de får prøve selv. Trykke på knappen liksom. 

Sist helg var det "Kjerringråkk" her i Bodø, en fantastisk kul festival. Problemet med å være fotograf under slike begivenheter er jo lys. Mangel på det, for mye av det på feil steder, rare farger og så videre. Listen er lang, og lysmannen her var vrang. Så vrang at jeg på lørdagen prøvde å bestikke ham med godteri for å sammarbeide litt med meg. (Er ikke ofte jeg byr bort godteposen min for å si det sånn.. )
Men neida, frontlys på artistene var ikke så fint mente han. Hadde jeg vært en av artistene hadde jeg tatt det som en fornermelse. Men han var flink med baklys da!

Så, hva gjør du når du står en meter fra artisten og ikke klarer å se ansiktstrekkene til vedkommende med det blotte øye?

Momser smågodt. Hvertfall min løsning. 












Så, etter 20 timer på jobb er det foringstid og etterbehandling. Fredagen var rommet mitt så kaldt at jeg satt meg i dusjen. Hentet pledd og dyne også. Var nesten litt kos.
Lørdag fulgte samme prosedyre, både med arbeidstid og hvor lite vellykket bildene ble. Og for de som mener alt dette er fort gjort; det tar fort noen timer å selektere ut noen bilder fra noen hundre, konvertere, etterbehandle og ikke mindt sende på mail. Prøv selv.  

"Klokken er fire på natten, jeg sitter i dusjen, med pc'n på en pappeske, innpakket i pledd og spiser pisslunken pizza.." Konklusjon; dette er egentlig et tragisk yrke, og jeg er lettere patetisk til tider. 
Får ikke mer morro enn man lager sjøl!

 



Ikke sovne, ikke sovne, ikke.. sovne...ikk.... zzZz

Lyset er der en plass..

Mørke er strengt tatt ingen unnskyldninig til å ikke være ute å ta bbilder.. 







I kulissene:


Foto: Sindre Andre Henriksen Nedrevåg

Kan jeg gi St. Valentine besøksforbud?

Samme prosedyre som alle tidligere år; plutselig når man skal sjekke mail er den O Store verdensveven tilkludret med de mest oppbrukte klisjeene om kjærlighet, sorg, kliss-klass og selvmedlidenhet. Det er på slike dager jeg ønsker meg tilbake til steinalderen og gjerne unngår alt av media. Æsj, følelser liksom. 
Hadde jeg bare vært litt praktisk anlagt hadde jeg lært meg datoene, slik at jeg hadde sluppet slike overraskelser på morningene. Hardt liv.

Men egentlig hadde jeg, meg, kameraet og sykkelen en fortreffelig dag.  

Ok, nå forestiller vel de fleste seg at jeg sitter sånn som dette her på valentinsdagen, og at det er derfor jeg ikke har stort til overs for den; 



Men nei, beklager, hvor underholdene det enn måtte være om jeg var sånn, så er det ikke realiteten. Uansett, var jo nok av slike slevmedlidenhetsoperasjoner som skrek om oppmerksomhet på tirsdag. Herregud, er jo bare tirsdag. 

Slik så den faktiske tirsdagen ut: 



Aldri sett så mye og så kraftig nordlys! Var helt ekstremt. Desverre hadde jeg ikke med meg stativ.. Det var noe å bli emo av det!



Håndholdt og pyntet med ISO-støy, Lekkert.

Fotbad med saltekstrakter

Kulde er en finurlig ting. Av en eller annen grunn blir alltid verden så mye finere når det er sprengkaldt. 



Når det blir slik er det bare å innta eskimo-modus og sette seg i fjøra.

Forresten så er det også lurt å ikke sitte der alt for lenge. Sjøen kommer og tar deg da.

Les mer i arkivet » Oktober 2012 » Mai 2012 » April 2012
hits